Blog Image

iTibe

Pedagog med vilje

Jeg elsker å være lærer, og jeg elsker å være mor. Jeg elsker unger som er kreative, unger i farta, unger som synes og høres, unger som stiller spørsmål høyt og klart, unger med meninger, unger som klatrer i trær, unger med skrubbsår på leggene, unger med roser i kinna, unger som finner på rampestreker, unger med skrukkete klær, med melkebart og alskens rare påfunn. Jeg elsker også unger som ikke er som alle andre, unger som trenger at jeg gjør litt ekstra, unger som gjør livet vanskelig for seg selv, unger som trenger meg mer.

DEN STORE VENTEDAGEN

iDag Posted on Wed, November 19, 2014 21:44:45

I dag har vært DEN STORE VENTEDAGEN.

Først var jeg 3 kvarter for tidlig
ute, så jeg ventet. Etter det møtte jeg en superhyggelig sykepleier som gikk
gjennom hva som skulle skje den dagen med meg. Greide å ikke virke alt for
utålmodig, selv om det meste sto i brevet jeg fikk i går.

De var veldig glade for å se meg,
for de var usikker på om jeg hadde fått informasjonen. Det viste seg også at de
hadde forsøkt å ringe meg i flere dager, på FEIL telefonnummer. Lurer litt på
samordninga deres, de hadde nemlig riktig telefonnummer til meg forrige uke. Da
ringte de også. Og jeg fylte behørig ut skjema med adresser og telefon til
første møte der oppe.

Ja ja, etter det bar det videre inn
for å få noen radioaktive greier i brystet. Rart egentlig … plutselig ble det et
bryst. Sånn til vanlig er det en pupp. Er egentlig skumlere når det er BRYST.

De radioaktive greiene er for at de
skal finne og sjekke de riktige lymfeknutene i armhulen, slik at de tar minst
mulig. Og det er jo greit. Så ventet vi
litt til.

Så bar det videre til blodprøver,
runde 1. Dette var vel det femte stedet jeg satt og ventet. Heldigvis var i
hvert fall stolen en sitter i når en tar blodprøve stoppet og relativt myk.

For det sier jeg dere folkens, skal
du på AHUS, ta med sittepute. Da de utstyrte sykehuset brukte de nemlig IKKE
penger på gode stoler på venterommene. Bortsett fra venterommet inne ved
nukleær. Der var det faktisk gode stoler.

Etter noen timer med venting, i
vonde stoler, fikk jeg endelig snakke med kirurgen. Hun hadde jo både gode og
dårlige nyheter til meg.

Den GODE nyheten er at kreften ikke
virket spesielt aggressiv, til tross for at de fant to svulster i brystet.

Dårlig nyhet nr. 1: var at de fant
mye celleendring i brystet (puppen) og at svulstene lå langt fra hverandre, så
de velger å fjerne hele brystet.

Dårlig nyhet nr. 2: De hadde ikke plastikkirurger
nok for tiden, så de fikk ikke satt inn protese i samme slengen, noe de
visstnok pleide.

Så da må jeg vente en stund på
silikonpupp. Bortimot 2 år, så vidt jeg forstår. Men siden jeg aldri har hatt
noe nytte av puppen, skal jeg vel greie meg fin uten.

Det at de fjerner hele brystet
betyr at jeg slipper stråling, det er bra. Muligens må jeg fortsatt ha
cellegift, men det får jeg vite om noen uker, de skal analysere svulster etc.

Så var det ny runde med blodprøver,
før jeg ventet 40 minutter på FEIL venterom. Det førte ikke til store
forsinkelser. Var nok mer til ergrelse
for meg, siden jeg skulle ventet på nukleær, stedet med de GODE stolene. Etter 4
timer på pinnestoler var det hardt å svelge. Har nemlig FORTSATT tresmak i
rumpa.

Etter å ha tatt bilder av bryst og
armhule var det tilbake til kirurgen. Denne gangen for å sette et rødt kryss på
puppen, så de var sikre på å fjerne RIKTIG PUPP i morgen. Til slutt bar det
videre til lungerøntgen, og mer pinnestolsitting. Etter det fikk jeg endelig dra hjem.

Det virker som de er overrasket
over hvor godt jeg tar det. Men må vel si at det er omtrent som jeg forventet. Det
eneste jeg tenker er litt dumt er at om genprøven viser at jeg er disponert for
brystkreft/kreft, (har jo en del kreft i familien), så får jeg tilbud om å
fjerne det andre brystet da. Jeg tenkte det hadde vært enklere, for både dem og
meg, å fjerne begge med en gang. Er jo ikke overmåte glad i at folk skjærer i
meg, så tenkte det hadde vært like greit å være ferdig med det. Men, det fikk ikke jeg bestemme.

Så i morgen tidlig bærer det
tilbake, har oppmøte klokka 10, og rett på operasjon. Er fortsatt ved godt mot.
Skal nå opp og rydde inn alle skoene mine i skapet, siden valpen min tror
skohyllene er en delikatesseforretning han kan forsyne seg i. Memo til meg
selv: lukk skapdørene.

Med litt flaks får jeg komme hjem fredag. Jeg
gleder meg allerede. BRB <3



DET ER HÅP OM HÅP!

iDag Posted on Wed, November 19, 2014 00:20:06

Hei alle sammen.

Nå går det fort i svingene
her. Jeg fikk torsdag diagnosen brystkreft. Slapp av, jeg har det bra. Pust
dypt, og pust dypt en gang til. Jeg bekymrer meg ikke og trenger ikke at du
synes synd på meg. Det er ikke derfor jeg skriver dette.

Har bestemt meg for å blogge om kreftbehandlingen og livet som pasient, skrive
litt om hva som skjer og hvordan det går. Velger å gjøre det slik av hensyn til
egne og andres barn, og venner og familie fjern og nær.

I tillegg til mine egne to har
jeg har jo 29 barn på Brånås som jeg er så inderlig glad i. De vil også gjerne
vite hvordan det går. Da er det enklere å forholde seg til en blogg jeg kan skrive
når det passer.

Det jeg vet hittil er at jeg skal til samtaler med leger og sykepleiere ved
AHUS i morgen. Fikk vite da jeg kom hjem i kveld at jeg skal legges inn
allerede torsdag, så regner med å bli operert før helgen. Så her suser vi
avgårde.

For de som bekymrer seg om at jeg ikke er trist nok over dette; Nei da, jeg
fortrenger det ikke. Nekter bare å sitte å deppe over ting jeg ikke kan gjøre
noe med. Mine eneste to oppgaver her er;

1. HOLDE HUMØRET OPPE
2. MØTE OPP HOS LEGER OG SYKEHUS

Begge deler tror jeg at jeg skal greie.

I går gjorde jeg klassen min klar for mitt fravær, og prøvde å sørge for at
Mille ikke måtte overta rotet mitt, i tillegg til verdens beste klasse. Hilser
også til verdens nest beste klasse.

Har i dag hatt en strålende dag med shopping, pizza og timer med skravling med
en god venn. Da jeg kom hjem ventet det nydelige blomster og 29 nydelige kort
som fortalte meg at jeg allerede var savnet. Klassen min er i trygge hender hos
Mille, Kitty, May og de andre til jeg kommer tilbake, det er godt å vite.

Takk for alle lykkeønskninger og blomster. Vet at dere er mange der ute som
bryr dere, det er også godt å vite.

Det er håp om håp. Jeg tar ikke sorgene på forskudd, det skal ikke dere gjøre
heller! Jeg skal skrive her når jeg kan. Håper det er greit om jeg ber dere
ikke spørre guttene mine om hvordan jeg har det. Foreløpig tar de det greit, men
de skal slippe å snakke om det med andre.

DET ER HÅP OM HÅP! NYT LIVET OG DAGEN MED DENNE VAKRE SANGEN!