Det er rart å sitte her, litt
over en uke etter kreftdiagnosen, og kjenne på livet.

Forrige torsdag ramlet livet i
hodet på meg da AHUS ringte og sa de hadde funnet kreftceller i brystet mitt.
Vel, egentlig hadde jeg sterk mistanke om det allerede før de ringte. Fredagen
før var jeg på AHUS for å ta prøver/ultralyd siden de fant «noe» på vanlig
mammografi. Selv om de ikke sa noe da, var det noe med ultralydbildene og måten
de var på som ikke var akkurat tillitvekkende. Så når legen ringte torsdag for
en uke siden ble jeg ikke overrasket.

Fikk beskjed om at jeg kunne
forvente operasjon en uke eller to etter ny konsultasjon. Så jeg trodde jeg
hadde litt tid.

Fredagen etter diagnosen
skulle jeg egentlig ha vært på Nysgjerrigper-seminar, noe jeg hadde gledet meg
til. Jeg kom aldri dit. I stedet vasket jeg badet med klorin, og resten av
huset med Ajax.

Og der tørnet det for Tibe,
tenker du vel nå. Nei, det er godt å jobbe med ting som gjør at en kan tenke
ved siden av. Da får en tenkt gjennom vanskelige ting og blir kvitt uroen i
kroppen. I hvert fall gjør jeg det.

Diagnosen KREFT er vel det
alle foreldre er redde for å høre. Og plutselig satt jeg der, med kreft. Og
alle snakket til meg med myke, bekymrede stemmer. Spurte hvordan jeg hadde det.
Vel, jeg hadde det helt fint. Faktisk har jeg det fortsatt helt fint. Jeg var,
og er, mer opptatt av hvordan dette ville påvirke familien min, og klassen min.

Det er ikke lett å skulle
fortelle ungene dine at du har kreft. Det er ikke lett å fortelle det til 29
11-åringer heller. Men de er også «mine» unger. Hvordan jeg reagerer/tar
det/forteller det vil være med på å forme dem som mennesker. I tillegg til
dette ansvaret måtte jeg også forholde meg til alle som ville uttrykke sin
sympati og sorg over at dette hendte meg, en de kjenner.

Høres jeg bitchy ut nå? Ja,
jeg ser at folk er bekymret for meg. Ja, jeg ser at de gjør det i beste mening.
Ja, jeg ser at det er vanskelig å vite hva en skal si og gjøre. Men det var
ikke ok å få ansvaret for «alle» andres følelser. Unger er mye bedre på dårlige
nyheter.

Jeg har vært heldig og vokst
opp i en familie der døden har vært normalisert. Det er nok mye derfor jeg
reagerer som jeg gjør. Etter denne uken tror jeg jeg trygt kan si at jeg ikke
har dødsangst. Har absolutt ingen planer om å dø heller. Jeg er ikke engang
redd for å leve.

Mye av det jeg har tenkt på
denne uken er anger. Ting jeg angrer på. Og ja, en blir ikke 50 uten å ha gjort
ting en angrer på. Men det er heldigvis veldig få ting jeg angrer på at jeg
IKKE gjorde.

Selvsagt, jeg KUNNE sikkert ha
hatt en eller fancy karriere og tjent mye penger, vært veltrent, hatt et større
hus, dyrere bil. Men jeg har noe jeg tror er mye viktigere: Jeg har et liv jeg TRIVES
med.

Ok, så ble jeg aldri astronaut,
verdenskjent maler eller vant nobelprisen i medisin. Men jeg har i 50+ år fått
gjøre akkurat det jeg har hatt lyst til. Jobbet med det jeg synes er
interessant, vært omgitt av mennesker jeg er glad i. Og jeg har ikke vært redd
for å skifte retning på liv og karriere når nye muligheter har vist seg. Jeg har
det livet jeg VIL ha. Jeg angrer ikke på noen av de valgene som førte meg dit
jeg er nå.

Jeg har hatt flaks hele livet.
Jeg har alle basisbehovene dekket. Jeg har fått utvikle meg akkurat slik jeg
vil. Jeg bor i verdens rikeste land og trenger ikke bekymre meg for økonomi når
jeg er syk. Jeg har tilgang på gode leger og sykehus. Jeg var til og med heldig
med kreftdiagnose, det er mye som er verre enn brystkreft.

Denne uken har vært lang,
veldig lang. Jeg har måttet forholde meg til leger, sykepleiere, fysioterapeuter,
egne tanker, brystamputasjon og andre menneskers bekymring.

Neste steg er å faktisk få lov
til å dusje. Med det kommer utfordringen med å måtte forholde meg til såret og
tomrommet der puppen min skulle ha vært. Nei, jeg nekter å være nedstemt. Jeg
har det topp. Nei, jeg skyver ikke kreftdiagnosen under en stol. Innrømmer
villig at det er ikke så innmari gøy å se ned på brystkassa og 30 cm med
stifter tett i tett. Men det kommer til å gå over. Og sjansene for at jeg skal overleve
dette er rimelig gode. For meg er dette noe jeg må i gjennom, en fase i livet. Kan
hende det må noen runder med omkamp til, men jeg er trygg på at det kommer til
å gå bra.

Jeg håper alle kan se på
livene sine og være like fornøyd som jeg er. Glem dødsangsten, grip livet. Det
er NÅ du lever. Ikke i morgen, eller neste uke, eller når huslån eller
studielån er betalt. Gjør valg som gjør deg lykkelig, gi blaffen i å «lykkes». Omgi
deg med mennesker som hjelper deg opp og gir deg støtte.

For å sitere fra en mail: Og jeg bare sier deg det: Jeg blir råforbanna på
deg om du går hen og dør! Det får du rett og slett ikke lov til. Bare så du vet
det! Si fra til legen at det er en ordre fra meg at de passer godt på deg!

Takk til alle rundt meg som holder ut, som muntrer meg opp. Klem til dere alle!