Blog Image

iTibe

Pedagog med vilje

Jeg elsker å være lærer, og jeg elsker å være mor. Jeg elsker unger som er kreative, unger i farta, unger som synes og høres, unger som stiller spørsmål høyt og klart, unger med meninger, unger som klatrer i trær, unger med skrubbsår på leggene, unger med roser i kinna, unger som finner på rampestreker, unger med skrukkete klær, med melkebart og alskens rare påfunn. Jeg elsker også unger som ikke er som alle andre, unger som trenger at jeg gjør litt ekstra, unger som gjør livet vanskelig for seg selv, unger som trenger meg mer.

Skidager og annet tull

Tistelbarn Posted on Tue, October 21, 2014 15:18:53

Skidager og annet tull

De aller fleste barn elsker dager hvor skolen gjør noe
annet. Idrettsdager, mattedager, kosedager, ja faktisk alle dager hvor det er
et avbrekk i den vanlige undervisningen.

Ikke tistelgutten min. Da jeg kom hjem fra jobb i går sto han ute i bare
t-skjorte og måkte snø over seg selv. Han måkte litt av gårdsplassen også, mest
for å holde varmen tror jeg. Han var våt til skinnet, og hans eller så fine
olivenfarge hadde fått et aldri så lite blåskjær.

Da jeg kommenterte at han burde ha på deg yttertøy før han måkte, svarte han at
han prøvde å bli syk. Fordi det skulle være skidag i dag…

Har i flere uker prøvd å motivere gutten til å bli med på skidagen, men innså
der og da at all energien jeg hadde lagt i det var fullstendig bortkastet. Da
jeg informerte om at han kunne få være hjemme, ble han i hvert fall med inn.
(Etter å ha lagt meg ned i snøen og dynket meg også. Men litt snø får en tåle
;-))

Fikk rett etterpå tekstmelding fra læreren hans om at det var et tilbud på
skolen om han ikke ville være med. Og de fulgte opp med tekstmelding kl. 07.00
i dag morges fra assistenten hans, som lovet pizzabaking og øve til prøve.

Men nei, han ville fortsatt være hjemme. Nå mener vel du at jeg burde ha
tvunget ham på skolen, eller på skidagen, fordi han hadde hatt godt av det. Ja,
han hadde hatt VELDIG godt av det. Men 180 cm og 90 kg sur og sint tenåring kan
ødelegge dagen for de fleste, så jeg lot ham være hjemme.

Selv om vi er heldige som har ham i en flott skole som stiller opp, ville det
for ham være ekstremt stigmatiserende å skulle være på skolen når resten av
ungdomstrinnet var på tur. Selv om han er kjempeglad i assistenten sin. Så om
vi ser bort fra mine evner til å tvinge en som er høyere, tyngre og sterkere
enn meg, er det best for alle at han var hjemme i dag.

Alle dager som er uforutsigbare er skumle. Barn med psykososiale vansker liker
at ting er forutsigbare. Om de ikke kan utstå fagene på skolen, vet de i hvert
fall hvordan de skal takles. Og ungdomstiden er vel den tiden vi er mest
avhengige av å tilhøre et miljø uten å skille oss for sterkt ut. I det min sønn
står i fare for å komme i situasjoner hvor han opplever at han skiller seg ut,
vegrer han seg for hele situasjonen. Han er som en hest som nekter å hoppe over
hindrene, han nekter til og med å se på hindrene.

Så når de andre i morgen spør hvorfor han ikke var med på skidagen kan han
svare at han var syk, og ikke miste ansikt. Om han skulle måtte svare at han
var på skolen og bakte pizza, vil det skille ham for mye fra de andre. Alle kan
være syke, men ikke alle får tilbud om pizzabaking i skoletiden. Og han har et
ønske om å være som de andre, den pubertale angsten for å skille seg ut. Men
han makter ikke å være som dem, spesielt ikke i friere settinger hvor han ikke
helt forstår hva som forventes av ham.

Så derfor fikk han være hjemme i dag. Det er den beste løsningen for ham og
alle andre.



Å være den fornuftige voksne

Tistelbarn Posted on Tue, October 21, 2014 15:15:50


Denne sier det meste om det å være den fornuftige voksne. Vi har ikke barn for
å tilfredsstille dem hele tiden, men for å elske dem og oppdra dem til
balanserte og fornuftige voksne. Det går ikke an uten at de får grenser og
motstand mens de vokser opp. De siste årene har det vært snakket så mye om
curling-barn, og som pedagog ser jeg av og til tilfeller av dette. Foreldre som
ikke er villige til å ta kampen med ungene, og trøster dem i utide og sørger
for at de aldri møter motstand.

Får et av mine barn kritikk for noe på en utviklingssamtale med skolen, kjøper
jeg ikke trøstegaver, men er enig med læreren. Er jeg uenig med læreren tar jeg
det privat med læreren, ikke foran mine barn. Føler at en del foreldre tror på
alt barna deres sier, uten å legge inn noen filtre.

Av og til kommer min yngste hjem og sier “Han slo meg”, “han
ertet meg” eller “læreren gjorde og sa det og det”. Da er det
viktig å få vite hva som skjedde rundt hendelsen. Jeg spør alltid om hva mitt
barn gjorde før hendelsen, prøver å se en sammenheng i det han forteller og
spør hvorfor han tror han ble slått eller ertet, hvorfor tror du læreren sa det
eller det.

Et eksempel er hvis jeg har fortalt en elev at det han/hun gjorde var dumt.
Noen elever påstår da at jeg sier de er dumme. Langt i fra, alle kan gjøre
dumme ting, og det er handlingen som er dum. Hadde jeg trodd eleven var
“dum”, det vil si at han/hun ikke evnet å forstå at handlingen var
ikke grei, hadde jeg ikke sagt at handlingen var dum. Men heller forsøkt å få eleven
til å forstå hva den egentlig hadde gjort og problemet med det.

Men noen foreldre har ikke filtre nok til å se at deres barn har feil eller
gjør og sier dumme ting. De godtar uten videre barnets versjon. Og selv om de
gjør dette i beste mening, er det ikke så veldig sunt i lengden. Hvordan skal
disse barna takle et voksenliv når de ikke har lært å filtrere opplevelser
gjennom litt selvinnsikt som barn? Aldri har måttet innse at deres handlinger
og ord kan være ukloke?

Jeg kan også gjøre og si dumme ting. Det å vite med seg selv at en ikke er
perfekt er en god ting. Det er viktig å vite hva en trenger å øve litt ekstra
på, så en kan ha ekte selvtillit på de tingene en er virkelig flink til.

Det er viktig å være den støttende og medfølende voksne som elsker sitt barn
uten reservasjon. Men det er like viktig å være den ansvarlige voksne som lærer
sine barn å filtrere og takle situasjoner. Denne balansen er ofte forskjøvet,
men for oss som har barn med relasjonsproblemer er det spesielt viktig å ikke
falle i “alt for snill fellen”. I stedet bruker jeg ekstra energi på
å fortelle mine barn at jeg elsker dem på tross av dumme ting de gjør og sier.
Og forklarer at alle kan gjøre og si dumme ting, men at det da er viktig å
kunne be om unnskyldning på en måte som viser at du faktisk har skjønt at det
du gjorde var dumt.

Derfor; Vær den ansvarlige voksne forelderen først, og venn som nummer 2. Å
elske barn er å lære dem om grenser og ansvar, ikke pakke dem inn i bomull.



Endringer 2

Tistelbarn Posted on Tue, October 21, 2014 15:09:49

Denne uka sluttet heldigvis bedre enn den startet.
Tistelgutten går, etter litt påvirkning, på kjøkkengulvet igjen. De siste to
dagene har han faktisk ikke nevnt det.

Hvordan det skjedde er egentlig litt morsomt. Å gå på skolen tar mye energi fra
ham, det å være sint tar enda mer. Så torsdag kveld sovnet han tidlig, rett
etter middag. Var innom rommet hans da jeg la meg, og da sov han. Jeg lå og
spilte litt WordFeud på senga da jeg hørte at han våknet og gikk ned. Etter en
stund kom han opp igjen med litt kveldsmat. Så da var han ferska. Selv om han
påsto at han ikke hadde vært inne på kjøkkenet for å få tak i mat, lo han bare
når jeg sa at det var tull. Ingen mulighet til å få tak i maten uten å gå inn.
Så da ble vi enige om at det ikke egentlig var noen vits i at han ikke gikk på
kjøkkenet bare når vi ikke så. Etter det har vi ikke hørt et knyst om gulvet.
Så nå gjenstår bare å takle de andre endringene som kommer på kjøkkenet 😉

Har fortsatt ikke hørt noe fra skolen, men regner med at det kommer en regning
derfra med tiden. Har fortsatt ikke bestemt meg om han må betale den selv. Han
har nok penger i banken, men det er uansett en dårlig reaksjon, siden han ikke
bryr om penger. Kanskje det er bedre å lage en avtale om maling av gjerde når
våren kommer. Litt “tvangsarbeid” kan kanskje gi ham en bedre
forståelse av at ting faktisk koster.

Men nå kommer en ny uke, og det er bare to uker til vinterferien. Det blir en
ny utfordring. Da kommer nemlig farmor. Og farmor er ikke akkurat favoritten
hans. Men det pleier å gå ganske greit likevel, så lenge vi kan forhindre henne
fra å komme med dumme kommentarer.

Men inntil da…. blanke ark og fargestifter…..



Brannøvelse

Tistelbarn Posted on Tue, October 21, 2014 15:07:53

Brannøvelse

Det er ikke alltid like lett å være mor til en tistelgutt i
tenårene. Og noen uker har mer action enn andre. Denne uka topper når vel Topp 10
lista mi også, og siden vi bare er drøyt halvveis, kanskje til og med Topp 5.

I går var det brannøvelse på sønnen min sin skole, i regi av min sønn.

Han nektet å delta i gymtimen, og mens han kjedet seg på gangen måtte han ved
“et uhell” pirke borti brannalarmen. At det var andre som var der,
som sa han ikke måtte gjøre det, virket mot sin hensikt. Jeg tror ikke at han
hadde gjort det om han var alene. Men er kanskje litt naiv.

Er aldri lett å si hva som utløser slike episoder, men det å prøve å finne en
eller annen rar form for status blant jevnaldrende er vel en stor del av det.
Disse barna som ikke finner seg til rette noen steder, som ikke helt avkoder
reglene i “gjengen”, eller i skolearbeidet, eller i familien, er jo
de som gjør slike ting.

Reaktiv tilknytningforstyrrelse er vel nettopp akkurat det. En manglende evne
til å tilpasse seg regler og forventninger. Under dette ligger den indre
vissheten de har om at de kommer til å feile på alle områder, derfor tør de
ikke prøve.

Har diskutert dette med mange etterhvert, og de fleste har en idé om at vi
kunne gjort andre ting når det kom til grensesetting og oppdragelse. Og jeg ser
hvordan de tenker, fordi deres erfaring er med barn med tilnærmet normale
reaksjonsmønstre. Men han har ikke en grenseløs oppdragelse, de fleste grensene
setter han mye strengere enn jeg ville gjort ved alt han ikke tør/makter.

Han må for eksempel lære alt i sitt eget tempo. Hvis skolen eller vi prøver å
dytte bare litt, reagerer han med å gjøre alt for at han skal feile. Livet hans
er en selvoppfyllende negativ profeti. Fordi han har denne indre vissheten om
at han kommer til å feile, feiler han gang etter gang. All reell læring må være
fordi han blir så interessert at han glemmer denne vissheten om at han kommer
til å feile. Det å motivere noen på det nivået i alle ting de gjør i hverdagen
er nærmest umulig. Og om du får dem inn på rett spor, så trenger tua som velter
lasset ikke å være større enn ett støvfnugg.

Et eksempel: Her for et par år siden fikk jeg ham til å begynne med bryting.
Etter et par uker, trente han 2-3 kvelder i uka. Og han var storfornøyd med
bryting. De hadde en alle tiders trener som skjønte at tistelgutten min måtte
tas med humor, litt sånn “vi gutta” vinkling på veiledningen. At han
fikk ros fordi han var sterk og stor hjalp også. Så plutselig, etter noen
måneder, var den vanlige treneren borte en gang, og “vikaren” hadde
en idé om litt strammere disiplin. Den ene gangen var nok. Han nektet å gå
tilbake, selv om jeg ringte og forvisset meg om hvilken trener som var der.

Den ene lille gangen gjorde at han kom på at han egentlig ikke kom til å
lykkes. Og når det skjer er reaksjonen èn av to ting. 1. Enten nekter han å
prøve, som her. Eller 2. han gjør alt han kan for å bevise at han ikke kommer
til å lykkes.

Ingen av delene er et godt startsted for faktisk å mestre noe. Så hvordan kan
vi sette de stramme grensene andre mener vi bør ha? Ikke at jeg vil at han skal
utløse brannalarmer, langt i fra. (Hvor uklokt det er, er vel en samtale vi
kommer til å gjenta flere ganger i tiden fremover.) Men, det at han som ikke
engang tør overnatte med kompiser, eller vil invitere dem hjem til pizza og
filmkveld, faktisk gjorde noe for å tøffe seg overfor jevnaldrende, er ikke
bare negativt.

Kanskje det virker som om jeg er så desperat at jeg finner på gode sider ved
uholdbare ting, og kanskje er det slik også. Og kanskje er det slik at etter
denne uka virkelig trenger jeg å finne noen små lysglimt. Men jeg HÅPER at det
er et lysglimt der, og at han kanskje kan fungere bedre med tiden. Og jeg håper
det for hans skyld, ikke min.



Tistelbarn

Tistelbarn Posted on Tue, October 21, 2014 15:05:00

Tistelbarn

Siden barn som greier seg på tross av oppvekstvilkår kalles
løvetannbarn, vil jeg døpe barn med reaktiv tilknytningsforstyrrelse for
tistelbarn. Uttrykket har vært brukt før, på andre problemer, men den føles så
riktig på meg og opplevelsen av mitt barn.

Den mest kjente artikkelen som er skrevet om reaktiv tilknytningsforstyrrelse
er “Emma – tvert i mot” -eller noe mer ? av
psykologspesialist Joachim Haarklou. Trykk på artikkelnavnet for å lese
artikkelen.

Tistelbarna har en dyp mistillit til verden rundt seg, og som voksen, både
forelder og lærer, må en stadig BEVISE at en er glad i dem. Det er viktig at de
voksne rundt dem ALDRI gjør noe som får dem til å føle seg avvist. Og det er kjempevanskelig.
Det skal nemlig ikke store greiene til før tistelbarna føler seg avvist, med
dertil overproposjonerte reaksjoner.

Som foreldre føler en hele tiden at en kommer til kort, gjør kjempefeil og rett
og slett ikke egner seg som forelder. Og ja, det hjelper heller ikke at
tistelbarnet ditt hele tiden hjelper på følelsen med å fortelle deg akkurat
det. Alt min sønn ikke mestrer er min skyld. Alt han ikke tør, er min skyld. At
han ikke får det som han vil, er også min skyld.

Det å sette grenser for min “lille” tistelgutt er nærmest håpløst.
Når han går inn i det jeg kaller “den svarte sonen” er det ingenting
som virker. “Normale” barn kan motiveres med belønning, eller
trusselen om å fratas et gode. Det virker ikke på mitt tistelbarn. Når han er i
den svarte sonen gir han blaffen i både belønning og straff.

Men nå høres jeg ut som om hverdagen min er helsvart. Det er den ikke, slettes
ikke. Mitt tistelbarn er søt og omsorgsfull også. Så lenge hverdagen går på det
jevne, har vi bare de “vanlige” utfordringene som “jeg vil ikke
på skolen” og “dere kan ikke tvinge meg til å gjøre pliktene
mine”.

Jeg tror ingen unge er så snill som ham, eller så villig til å ofre for dem han
er glad i. I forrige uke skulle han i byen med kompiser. Dette gjør han sjelden,
selv om han har flotte kompiser som stadig vil ha ham med. Han spurte om å få
100 kr, og siden han heller aldri vil ha penger, fikk han det uten spørsmål.
Jeg trodde de skulle kjøpe kebab. I stedet hadde han kjøpt et Angry Bird
kosedyr til meg. Pent innpakket ble det levert. Og han var kjempestolt over å
ha kommet på det. Nå sitter det en rød fugl på pulten min og ser på meg ;-).
Det at han valgte å ikke spise kebab, men brukte penger på gave til meg, er for
meg enda et bevis på at vi er på vei til en trygg hverdag for tistelbarnet
mitt.

Det er ikke alltid lett å være mor til et tistelbarn i tenårene.. men det har
like mange lyspunkter som det har utfordringer.



Endringer

Tistelbarn Posted on Tue, October 21, 2014 15:02:23

Endringer

Fredagen startet bra. Etter en fin dag med ungene på jobb kom jeg hjem
til en mann som rev flisene av kjøkkengulvet. Dette hadde vi snakket om og
planlagt lenge. De gamle, sprukne flisene, som en ikke lenger fikk tak, skulle
byttes ut. Vi kjøpte det nye gulvet torsdagskvelden, så det meste var klart.

Det som bekymret meg var hvordan vår eldste skulle reagere. Han har diagnosen
reaktiv tilknytningforstyrrelse. Dette gjør at han ikke takler endringer, INGEN endringer.
Og HAN ville IKKE at kjøkkengulvet skulle byttes
ut. Men selv om vi prøver å ta hensyn, snakker om endringene som kommer etc.,
kan vi heller ikke la ham styre alt vi gjør.

Denne kvelden kom han sent hjem, så flisene var borte da han kom hjem. Og han
reagerte som forventet, umiddelbart raserianfall. Da snakker vi et raserianfall
med tårer, hyling, trass og den svarteste fortvilelse.

Nå tror du kanskje han er liten, i trassalderen. Nei, eldstemann er tenåring.
Og han er stor for alderen, han rager mer enn 1,80 m over bakken.

La meg si det sånn, det er enklere å takle dem når de er 3. Det første han
gjorde var å slå knyttneven gjennom en dør. Etterpå bokset han i dørene på
garderobeskapet sitt, jeg var sikker på at de skulle knekke også.

Om jeg ble redd? Ja, men ikke for at han skulle slå meg eller andre i familien.
Han er ikke voldelig, men selvdestruktiv. Det jeg var redd for var at han
skulle knuse hendene sine, eller på andre måter skade seg selv. Noe han har
gjort før.

Så hvordan skal en takle slikt? Diagnosen reaktiv tilknytningforstyrrelse betyr
at han i småbarnsalder ble utsatt for mer avvisning og flere
brudd/forflytninger enn han hadde godt av. Denne diagnosen gis for det meste
til adoptivbarn som ikke har hatt en god start i livet. De stoler ikke på omgivelsen,
og kan oppfattes som tverre og negative. De aviser alt og alle til de føler seg
trygge. For min sønn innebærer det som sagt også at han ikke takler
forandringer. Det kan være nok at jeg gjør mindre endringer i hvordan jeg lager
maten, så endringer i hjemmet er en stor greie.

Det er egentlig bare en måte å takle barn med diagnosen reaktiv
tilknytningforstyrrelse på. Fortelle dem at du er glad i dem uansett hvordan de
oppfører seg, men at de ikke kan få bestemme alt. Det er sjelden jeg kan
tillate meg å være sint, for det er som å kaste bensin på bålet. Psykologen vi
har samarbeidet med forklarte det på en fin måte. Ha sa at inni den store
gutten er det en engstelig liten gutt som ikke takler eller forstår endringer.
Det er rett og slett ikke deres skyld at de ikke reagerer som andre barn. Og
som foreldre har vi ikke andre muligheter enn å forsøke å venne ham til å takle
livet sitt, musesteg etter musesteg.

Nå har det gått 1,5 døgn, og han nekter fortsatt å gå inn på kjøkkenet. Men jeg
vet vi kan, og skal, jobbe oss gjennom det. Vi var gjennom det samme for 1,5 år
siden, da vi måtte gjøre om badet. Det tar tid, det er slitsomt, men det går.
Det som sliter mest er å se at han ikke har det godt. Det å vite at ungen din
ikke har det greit er en frustrerende ting. Men nå er det snart en ny uke, og
vi stiller blanke ark og fargestifter…..