Blog Image

iTibe

Pedagog med vilje

Jeg elsker å være lærer, og jeg elsker å være mor. Jeg elsker unger som er kreative, unger i farta, unger som synes og høres, unger som stiller spørsmål høyt og klart, unger med meninger, unger som klatrer i trær, unger med skrubbsår på leggene, unger med roser i kinna, unger som finner på rampestreker, unger med skrukkete klær, med melkebart og alskens rare påfunn. Jeg elsker også unger som ikke er som alle andre, unger som trenger at jeg gjør litt ekstra, unger som gjør livet vanskelig for seg selv, unger som trenger meg mer.

EN ELENDIG PASIENT

iDag Posted on Mon, December 22, 2014 00:48:57

OK, la oss bare slå fast at
jeg nok er en elendig pasient. Jeg savner jobben min, og alle barna på skolen.
Heldigvis har de en flink vikar. Tusen takk til Mille for at du tar vare på «mine»
barn, og takk til både deg og klassen, for fin blomst og fine kort.

Til å begynne med følte jeg
meg så oppesen, tenkte at dette går strake veien tilbake til arbeid. «Min» type
brystkreft har, tross alt, supergode prognoser, det vil si at statistisk er det
89 % sjanse for at jeg lever om 5 år. Så det er bare å bite tennene sammen og
godta bivirkninger og ettervirkninger. Men jeg må vel bare innse at kroppen min,
selv om jeg har vært superheldig, har vært gjennom en del. Det er ganske
vanskelig å akseptere for en rastløs sjel.

Noen dager er jeg full av
energi og pågangsmot, gjør sikkert mer enn jeg burde, og blir vanvittig utslitt.
Det fører da til en dag eller to med fullstendig mangel på energi. Og da er jeg
en ekstra ille pasient. Småsur og utålmodig.. hehehe

Men siden jeg er den jeg er..
Når neste energiperiode kommer over meg overdriver jeg IGJEN.. og får den samme
nedturen… igjen.

Det er nemlig ikke bare lett å
se alt rot og skittentøy og bad som trenger å vaskes uten å være i form til å
gjøre det. Og jeg PRØVER å ta hensyn til at ikke alt trenger å bli gjort
akkurat når jeg synes det burde bli gjort, eller gjøres på den måten jeg pleier
å gjøre det. Men; Er det så vanskelig å brette og legge håndklær slik at det ser
pent ut, for eksempel?

Det har nok ikke hjulpet på at
jeg er en over snittet julete person. Jeg elsker å lage kos og pynte sånn midt
i vintermørket, og ville så gjerne at alt skulle være som vanlig.

Jeg er ikke akkurat verdens største husmor heller, men når jeg er hjemme
hele dagen oppdager jeg bare så mye som skulle vært gjort. Så jeg prøver å ikke
mase for mye på min bedre halvdel, selv når hans prioriteringsrekkefølge er
uforståelig for meg. Jeg forsøker… men greier det ikke alltid. Sorry Tore.

Men nå er det snart jul, og
snart nyttår. Har gjort en vri på selskapelighetene i år. (Jeg har alltid
selskap nyttårsaften, både fordi jeg vil være hjemme med hundene, og fordi jeg
har bursdag 1. januar.) I år må alle gjestene ta med seg mat til
tapas/koldtbord selv. Jeg skal fikse dessert og litt tilbehør. Dessert kan jeg
lage noen dager i forveien, (tenker vi kjører karamellpudding i år også), og
brytebrød og annet kan jeg handle hos Keiser, 30 m unna. Så tror det kommer til
å gå greit 😀

Jula er nesten i boks, skal
bare handle inn en gave eller to til, og gubbeluren har bestilt ribbe,
pinnekjøtt og lammerull fra Anni’s Pølsemakeri Mathallen, så i morgen burde den
være i boks.

Da er det bare å samle
troppene og ta noen dager hjemme på Lillehammer, la skuldrene senke seg, og
feire en veldig rolig jul.

God Jul til alle der ute!
HUSK; det viktigste er å ta vare på hverandre.



Dommens dag? 2

iDag Posted on Thu, December 11, 2014 16:14:04

Da har jeg vært på AHUS og
fått vite mer. Og det ser veldig bra ut, faktisk så bra at jeg stort sett er
ferdig med AHUS for en stund. Selv om de fant to svulster mener de at det ble
funnet tidlig, og svulstene var små, og ikke aggressive. Derfor slipper jeg
cellegift. Juhuu..

Jeg skal gå på det som kalles
endokrin behandling. Det vil si en østrogenhemmende kur. Jeg må gå på det i 5
år, så det blir en del tabletter fremover.

Den største bivirkningen på lang sikt er
benskjørhet, så jeg må inn og sjekke skjelettet jevnlig. I tillegg må jeg ha
noe fysioterapi, så jeg vet fortsatt ikke helt hvor lenge jeg må kjede meg
hjemme. Det kommer vel også an på hvordan jeg reagerer på tablettene, men
satser på at det går greit. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte regne med store
svingninger i dagsformen en stund til, men det får jeg heller leve med.

Neste prosjekt er å få
brystprotese, fjerne sting og handle inn til jul. Mye er kjøpt på nettet i år,
så det er ikke mange gavene som gjenstår.

Det er jo helt utrolig,
egentlig. Jeg har jo håpet på dette resultatet, men ikke helt turt å tro på det.
I dag er det nøyaktig 4 uker siden jeg fikk diagnosen kreft, og jeg er så å si friskmeldt
for kreften. Må også si, igjen, at jeg har fått utrolig god behandling. Vet at
mange klager på helsevesenet, men jeg har bare møtt flinke og profesjonelle
yrkesutøvere på min vei. Både i år og i fjor. Tror helsevesenet og skolen lider
av samme ufortjente dårlige ryktet.

Har de en egen klasse i Paralympics
for de med brystproteser?



Dommens dag? 1

iDag Posted on Thu, December 11, 2014 12:24:48


er det snart på tide å reise til AHUS igjen. I dag får jeg vite hva slags
behandling jeg skal ha. Siden jeg måtte en snartur innom for å skjære og sy
litt mer forrige fredag vet jeg allerede at jeg slipper cellegift, og det er en
lettelse.

Men jeg vet jeg må
ha hormonkur. Spørmålet er jo hvilken. De har jo også en del bivirkninger som
ikke akkurat er morsomme.

Denne uka startet
veldig bra. Var innom englene mine, klasse 6B, da de hadde juleavslutning på
mandag. Det var så koselig, de er bare så snille og gode. Og de har innmari
ålreite foreldre også.

Resten av uka har
ikke vært så bra. Har vært sliten, uopplagt og småsvimmel i flere dager.
Sikkert derfor jeg bekymrer meg litt over hormonkurer og bivirkninger. Trøster
meg med at bivirkningene, tross alt, er bedre enn cellegift, som VIRKELIG har
bivirkninger.

I forrige uke lekte
jeg med tanken på å klippe meg helt kort, for å manne meg opp til å miste håret
om jeg måtte ha cellegift. Er jo egentlig en bagatell, men er virkelig glad jeg
slipper å bli skallet. Noe sier meg at det ikke er noe jeg ville kle…
og litt forfengelig må en vel ha lov til å være?

Obs!
Bare en time til jeg skal være der.. må kle på meg litt da 😀
Kommer sterkere tilbake..



På 3. uka

iDag Posted on Mon, December 01, 2014 22:10:12

OBS! Inneholder sikkert
detaljer du helst ikke vil vite.smiley

Da er jeg inne i min 3. uke
som kreftpasient. Det ble lite blogging i forrige uke, siden jeg følte meg
dårlig siste halvdel av uka. Ikke veldig dårlig, bare uvel og sliten. Sov
dårlig og hadde et par runder der jeg holdt på å besvime, og orket ingen ting.

I går tømte såret seg for
væske helt av seg selv, og jeg ble mye bedre. Så det var sikkert trykk i såret
som gjorde at jeg ikke følte meg bra. I natt sov jeg tretten (13) timer, og er
nå tilbake til meg selv. De som kjenner meg vet at tretten timer er lenge for
meg å sove, veldig lenge.

Torsdag er det det to uker
siden de fjernet brystet, og de sier ca. 2 uker før stiftene kan fjernes. Jeg
håper derfor å få tatt ut stiftene i slutten av uka, eller begynnelsen av
neste.

Når stiftene er ute kan jeg
også få tilpasset brystprotese. Det blir jo spennende, og rart. Gummipupp. Hadde
aldri sett for meg det. Godt jeg har fått en bomullspupp jeg kan øve med.

Må også finne meg en
fysioterapeut. De fjernet jo også noen lymfekjertler under armen, og jeg kjenner
det har påvirket noen sener og muskler som jeg sikkert trenger hjelp til å
strekke skikkelig.

Den 11. desember skal jeg
tilbake på sykehuset for å vite hva som skjer fremover. Regner med at de gir
meg hormoner, siden de allerede nevnte det da jeg var inne sist. Spenningen
ligger i spørsmålet om cellegift. Får ikke helt bestemt meg for hva jeg skal
mene om det.

Om de ikke setter meg på
cellegift er jo det en god nyhet. Det betyr at de ikke tror det er spredning,
og at de fikk ut alt.

På den andre siden lurer jeg
på om jeg vil føle det tryggere med cellegift. Men cellegift vil også bety at jeg
må være borte fra jobb en god stund til, i tillegg til alle bivirkningene det
har. Hmmm… noe å fundere litt på. Tror uansett ikke de lar meg få velge.

Ellers har jeg det bra, tasser
nå rundt her hjemme og gjør litt når jeg orker. Kjenner at jeg blir fort
sliten, så jeg kan bare gjøre litt av gangen. Men heldigvis har jeg selskap av
hundene. Og så julehandler jeg, på nettet. Men det er da forferdelig mye der
ute jeg også har lyst på, kanskje en liten trøstegave til meg selv? Ikke vær overrasket
om dere finner meg på Luksusfellen på nyåret… hihi Nei da, det går nok greit,
har ikke kredittkort nok til å havne i særlig trøbbel. Selvdisiplin har jeg også.
Nettopp overbevist meg selv om at jeg har nok støvletter … tror jeg.

For å være litt alvorlig; det
er ikke lett å være pårørende til en med kreftdiagnose. Tror det er enklere for
meg enn for mange av dem rundt meg. Ikke alle er klare for å snakke om det, så
det er viktig at dere der ute lar pårørende få bestemme selv hva/når de vil si
noe.

Leste en god artikkel om det
her for en stund siden, og den kan uansett være en god veileder for hvordan å
forholde seg

Her er lenken til den
amerikansk artikkelen om det å være pårørende:

How not to say the wrong thing

Og lenken til en grei norsk
oversettelse/oppsummering:

Pass på hva du sier – og til hvem

Grunnen til at jeg tar med
dette er ganske enkel: Dette er verre for en del av min familie enn det er for
meg. De trenger ikke få dette dumpet ting i fanget.

Dette gjelder spesielt dere
som kjenner og snakker med min svigermor; ikke snakk om meg med henne, ikke
korriger det hun sier eller fortell henne noe. Hun er en gammel dame, får bare
med seg litt av det som skjer, og peser derfor resten av familien. Godt tips: JATT
MED!

Er det noe du lurer på, send
meg en mail. Vær så snill smiley Jeg
takler det meste, men er ikke greit å føle at GPP legger steiner til byrden for
mine nærmeste. De fortjener ikke det.

Som avslutning vil jeg tilbake
til noe positivt: AHUS

I år, som i fjor, kan jeg ikke
få fullrost nok de som jobber der og oppfølgingen en får. Stå på, dere gjør en
super jobb!



DEN LANGE UKA

iDag Posted on Mon, November 24, 2014 03:06:17

Det er rart å sitte her, litt
over en uke etter kreftdiagnosen, og kjenne på livet.

Forrige torsdag ramlet livet i
hodet på meg da AHUS ringte og sa de hadde funnet kreftceller i brystet mitt.
Vel, egentlig hadde jeg sterk mistanke om det allerede før de ringte. Fredagen
før var jeg på AHUS for å ta prøver/ultralyd siden de fant «noe» på vanlig
mammografi. Selv om de ikke sa noe da, var det noe med ultralydbildene og måten
de var på som ikke var akkurat tillitvekkende. Så når legen ringte torsdag for
en uke siden ble jeg ikke overrasket.

Fikk beskjed om at jeg kunne
forvente operasjon en uke eller to etter ny konsultasjon. Så jeg trodde jeg
hadde litt tid.

Fredagen etter diagnosen
skulle jeg egentlig ha vært på Nysgjerrigper-seminar, noe jeg hadde gledet meg
til. Jeg kom aldri dit. I stedet vasket jeg badet med klorin, og resten av
huset med Ajax.

Og der tørnet det for Tibe,
tenker du vel nå. Nei, det er godt å jobbe med ting som gjør at en kan tenke
ved siden av. Da får en tenkt gjennom vanskelige ting og blir kvitt uroen i
kroppen. I hvert fall gjør jeg det.

Diagnosen KREFT er vel det
alle foreldre er redde for å høre. Og plutselig satt jeg der, med kreft. Og
alle snakket til meg med myke, bekymrede stemmer. Spurte hvordan jeg hadde det.
Vel, jeg hadde det helt fint. Faktisk har jeg det fortsatt helt fint. Jeg var,
og er, mer opptatt av hvordan dette ville påvirke familien min, og klassen min.

Det er ikke lett å skulle
fortelle ungene dine at du har kreft. Det er ikke lett å fortelle det til 29
11-åringer heller. Men de er også «mine» unger. Hvordan jeg reagerer/tar
det/forteller det vil være med på å forme dem som mennesker. I tillegg til
dette ansvaret måtte jeg også forholde meg til alle som ville uttrykke sin
sympati og sorg over at dette hendte meg, en de kjenner.

Høres jeg bitchy ut nå? Ja,
jeg ser at folk er bekymret for meg. Ja, jeg ser at de gjør det i beste mening.
Ja, jeg ser at det er vanskelig å vite hva en skal si og gjøre. Men det var
ikke ok å få ansvaret for «alle» andres følelser. Unger er mye bedre på dårlige
nyheter.

Jeg har vært heldig og vokst
opp i en familie der døden har vært normalisert. Det er nok mye derfor jeg
reagerer som jeg gjør. Etter denne uken tror jeg jeg trygt kan si at jeg ikke
har dødsangst. Har absolutt ingen planer om å dø heller. Jeg er ikke engang
redd for å leve.

Mye av det jeg har tenkt på
denne uken er anger. Ting jeg angrer på. Og ja, en blir ikke 50 uten å ha gjort
ting en angrer på. Men det er heldigvis veldig få ting jeg angrer på at jeg
IKKE gjorde.

Selvsagt, jeg KUNNE sikkert ha
hatt en eller fancy karriere og tjent mye penger, vært veltrent, hatt et større
hus, dyrere bil. Men jeg har noe jeg tror er mye viktigere: Jeg har et liv jeg TRIVES
med.

Ok, så ble jeg aldri astronaut,
verdenskjent maler eller vant nobelprisen i medisin. Men jeg har i 50+ år fått
gjøre akkurat det jeg har hatt lyst til. Jobbet med det jeg synes er
interessant, vært omgitt av mennesker jeg er glad i. Og jeg har ikke vært redd
for å skifte retning på liv og karriere når nye muligheter har vist seg. Jeg har
det livet jeg VIL ha. Jeg angrer ikke på noen av de valgene som førte meg dit
jeg er nå.

Jeg har hatt flaks hele livet.
Jeg har alle basisbehovene dekket. Jeg har fått utvikle meg akkurat slik jeg
vil. Jeg bor i verdens rikeste land og trenger ikke bekymre meg for økonomi når
jeg er syk. Jeg har tilgang på gode leger og sykehus. Jeg var til og med heldig
med kreftdiagnose, det er mye som er verre enn brystkreft.

Denne uken har vært lang,
veldig lang. Jeg har måttet forholde meg til leger, sykepleiere, fysioterapeuter,
egne tanker, brystamputasjon og andre menneskers bekymring.

Neste steg er å faktisk få lov
til å dusje. Med det kommer utfordringen med å måtte forholde meg til såret og
tomrommet der puppen min skulle ha vært. Nei, jeg nekter å være nedstemt. Jeg
har det topp. Nei, jeg skyver ikke kreftdiagnosen under en stol. Innrømmer
villig at det er ikke så innmari gøy å se ned på brystkassa og 30 cm med
stifter tett i tett. Men det kommer til å gå over. Og sjansene for at jeg skal overleve
dette er rimelig gode. For meg er dette noe jeg må i gjennom, en fase i livet. Kan
hende det må noen runder med omkamp til, men jeg er trygg på at det kommer til
å gå bra.

Jeg håper alle kan se på
livene sine og være like fornøyd som jeg er. Glem dødsangsten, grip livet. Det
er NÅ du lever. Ikke i morgen, eller neste uke, eller når huslån eller
studielån er betalt. Gjør valg som gjør deg lykkelig, gi blaffen i å «lykkes». Omgi
deg med mennesker som hjelper deg opp og gir deg støtte.

For å sitere fra en mail: Og jeg bare sier deg det: Jeg blir råforbanna på
deg om du går hen og dør! Det får du rett og slett ikke lov til. Bare så du vet
det! Si fra til legen at det er en ordre fra meg at de passer godt på deg!

Takk til alle rundt meg som holder ut, som muntrer meg opp. Klem til dere alle!



Den store sovebortdagen.

iDag Posted on Thu, November 20, 2014 18:21:52

Tjo og hopp.

Dette har vært en rimelig innholdsløs dag, sett med mine øyne. Sov godt i natt, helt til jeg ble vekket kl. 9. Hadde fått møtetid på AHUS kl 10, så da var det bare å dusje og å pakke en bag og dra av sted. Vel fremme oppdaget jeg ENDA et venterom med gode stoler, venterommet til dagkirurgisk i bygning 2. Så etter å ha ventet en liten stund, ble jeg sendt inn for å skifte og gjøre meg klar. Fikk så utdelt seng, og beskjed om at det ville bli en del venting. Er det noe jeg er så er det avslappet og tilpasningsdyktig, så da sov jeg. Ble avbrutt av anestesileger og andre som, forhåpentligvis, fikk noenlunde sammenhengende svar. TROR? jeg ble trillet inn til operasjon litt over 14.00. Husker hun (kirurgen) sa noe om å måle blodtrykket mens jeg var våken, så var jeg borte igjen.

Har så en svak fornemmelse av flere forsøk på å vekke meg før jeg jeg våknet for en times tid siden. Er litt øm og sår, men definitivt i mye bedre form enn da jeg lå her i fjor. Har sendt nødmelding til min bedre halvdel med ordre om Ferrero Rocher og cola. Har glefset i meg litt kremen grønnsaksuppe, er ikke sikker på grønnsakene….. Purre? og noen rundstykker med egg osv. begynner jeg å kjenne meg som et menneske. Utrolig nok trøtt fortsatt.

Nå skal jeg snart ta opp alle de 29 god bedrings- kortene fra 6b og lese gjennom dem en gang til. Kirurgen var fornøyd, så ikke ut som de fant noe i lymfeknutene, så da er jeg fornøyd også. Er litt usikker på om jeg håper på en runde med cellegift, sånn for sikkerhetsskyld, eller om jeg håper på å slippe. Mulig jeg føler meg tryggere med? Men det vil bety lengre tid vekke fra jobben, det er jeg ikke glad for. Jaja.. Får sikkert ikke velge det selv uansett.

Klem til alle der ute, jeg har det bra.



DEN STORE VENTEDAGEN

iDag Posted on Wed, November 19, 2014 21:44:45

I dag har vært DEN STORE VENTEDAGEN.

Først var jeg 3 kvarter for tidlig
ute, så jeg ventet. Etter det møtte jeg en superhyggelig sykepleier som gikk
gjennom hva som skulle skje den dagen med meg. Greide å ikke virke alt for
utålmodig, selv om det meste sto i brevet jeg fikk i går.

De var veldig glade for å se meg,
for de var usikker på om jeg hadde fått informasjonen. Det viste seg også at de
hadde forsøkt å ringe meg i flere dager, på FEIL telefonnummer. Lurer litt på
samordninga deres, de hadde nemlig riktig telefonnummer til meg forrige uke. Da
ringte de også. Og jeg fylte behørig ut skjema med adresser og telefon til
første møte der oppe.

Ja ja, etter det bar det videre inn
for å få noen radioaktive greier i brystet. Rart egentlig … plutselig ble det et
bryst. Sånn til vanlig er det en pupp. Er egentlig skumlere når det er BRYST.

De radioaktive greiene er for at de
skal finne og sjekke de riktige lymfeknutene i armhulen, slik at de tar minst
mulig. Og det er jo greit. Så ventet vi
litt til.

Så bar det videre til blodprøver,
runde 1. Dette var vel det femte stedet jeg satt og ventet. Heldigvis var i
hvert fall stolen en sitter i når en tar blodprøve stoppet og relativt myk.

For det sier jeg dere folkens, skal
du på AHUS, ta med sittepute. Da de utstyrte sykehuset brukte de nemlig IKKE
penger på gode stoler på venterommene. Bortsett fra venterommet inne ved
nukleær. Der var det faktisk gode stoler.

Etter noen timer med venting, i
vonde stoler, fikk jeg endelig snakke med kirurgen. Hun hadde jo både gode og
dårlige nyheter til meg.

Den GODE nyheten er at kreften ikke
virket spesielt aggressiv, til tross for at de fant to svulster i brystet.

Dårlig nyhet nr. 1: var at de fant
mye celleendring i brystet (puppen) og at svulstene lå langt fra hverandre, så
de velger å fjerne hele brystet.

Dårlig nyhet nr. 2: De hadde ikke plastikkirurger
nok for tiden, så de fikk ikke satt inn protese i samme slengen, noe de
visstnok pleide.

Så da må jeg vente en stund på
silikonpupp. Bortimot 2 år, så vidt jeg forstår. Men siden jeg aldri har hatt
noe nytte av puppen, skal jeg vel greie meg fin uten.

Det at de fjerner hele brystet
betyr at jeg slipper stråling, det er bra. Muligens må jeg fortsatt ha
cellegift, men det får jeg vite om noen uker, de skal analysere svulster etc.

Så var det ny runde med blodprøver,
før jeg ventet 40 minutter på FEIL venterom. Det førte ikke til store
forsinkelser. Var nok mer til ergrelse
for meg, siden jeg skulle ventet på nukleær, stedet med de GODE stolene. Etter 4
timer på pinnestoler var det hardt å svelge. Har nemlig FORTSATT tresmak i
rumpa.

Etter å ha tatt bilder av bryst og
armhule var det tilbake til kirurgen. Denne gangen for å sette et rødt kryss på
puppen, så de var sikre på å fjerne RIKTIG PUPP i morgen. Til slutt bar det
videre til lungerøntgen, og mer pinnestolsitting. Etter det fikk jeg endelig dra hjem.

Det virker som de er overrasket
over hvor godt jeg tar det. Men må vel si at det er omtrent som jeg forventet. Det
eneste jeg tenker er litt dumt er at om genprøven viser at jeg er disponert for
brystkreft/kreft, (har jo en del kreft i familien), så får jeg tilbud om å
fjerne det andre brystet da. Jeg tenkte det hadde vært enklere, for både dem og
meg, å fjerne begge med en gang. Er jo ikke overmåte glad i at folk skjærer i
meg, så tenkte det hadde vært like greit å være ferdig med det. Men, det fikk ikke jeg bestemme.

Så i morgen tidlig bærer det
tilbake, har oppmøte klokka 10, og rett på operasjon. Er fortsatt ved godt mot.
Skal nå opp og rydde inn alle skoene mine i skapet, siden valpen min tror
skohyllene er en delikatesseforretning han kan forsyne seg i. Memo til meg
selv: lukk skapdørene.

Med litt flaks får jeg komme hjem fredag. Jeg
gleder meg allerede. BRB <3



DET ER HÅP OM HÅP!

iDag Posted on Wed, November 19, 2014 00:20:06

Hei alle sammen.

Nå går det fort i svingene
her. Jeg fikk torsdag diagnosen brystkreft. Slapp av, jeg har det bra. Pust
dypt, og pust dypt en gang til. Jeg bekymrer meg ikke og trenger ikke at du
synes synd på meg. Det er ikke derfor jeg skriver dette.

Har bestemt meg for å blogge om kreftbehandlingen og livet som pasient, skrive
litt om hva som skjer og hvordan det går. Velger å gjøre det slik av hensyn til
egne og andres barn, og venner og familie fjern og nær.

I tillegg til mine egne to har
jeg har jo 29 barn på Brånås som jeg er så inderlig glad i. De vil også gjerne
vite hvordan det går. Da er det enklere å forholde seg til en blogg jeg kan skrive
når det passer.

Det jeg vet hittil er at jeg skal til samtaler med leger og sykepleiere ved
AHUS i morgen. Fikk vite da jeg kom hjem i kveld at jeg skal legges inn
allerede torsdag, så regner med å bli operert før helgen. Så her suser vi
avgårde.

For de som bekymrer seg om at jeg ikke er trist nok over dette; Nei da, jeg
fortrenger det ikke. Nekter bare å sitte å deppe over ting jeg ikke kan gjøre
noe med. Mine eneste to oppgaver her er;

1. HOLDE HUMØRET OPPE
2. MØTE OPP HOS LEGER OG SYKEHUS

Begge deler tror jeg at jeg skal greie.

I går gjorde jeg klassen min klar for mitt fravær, og prøvde å sørge for at
Mille ikke måtte overta rotet mitt, i tillegg til verdens beste klasse. Hilser
også til verdens nest beste klasse.

Har i dag hatt en strålende dag med shopping, pizza og timer med skravling med
en god venn. Da jeg kom hjem ventet det nydelige blomster og 29 nydelige kort
som fortalte meg at jeg allerede var savnet. Klassen min er i trygge hender hos
Mille, Kitty, May og de andre til jeg kommer tilbake, det er godt å vite.

Takk for alle lykkeønskninger og blomster. Vet at dere er mange der ute som
bryr dere, det er også godt å vite.

Det er håp om håp. Jeg tar ikke sorgene på forskudd, det skal ikke dere gjøre
heller! Jeg skal skrive her når jeg kan. Håper det er greit om jeg ber dere
ikke spørre guttene mine om hvordan jeg har det. Foreløpig tar de det greit, men
de skal slippe å snakke om det med andre.

DET ER HÅP OM HÅP! NYT LIVET OG DAGEN MED DENNE VAKRE SANGEN!



Next »